Derfor gir min oppvekst meg momentum – når du trenger utviklere i Bangladesh

Da jeg var 12-år på 90-tallet og bodde i Bangladesh, var det slitsomt å være en som alle bengaler stadig ville komme i kontakt med. I 2022 er det derimot en stor fordel for å finne gode utviklingsressurser i Dhaka.

Utviklere i Bangladesh

I oppveksten min var jeg en celebritet. Jeg vokste opp i en by nord i Bangladesh og deretter på landsbyen litt lenger øst mot den Indiske grensa. Som en av de første hvite menneskene de hadde sett utenom på TVen ble man til stadighet glodd på, prata til, hilst på og glodd mer på. Som 8-åring var det til tider plagsomt, men samtidig ble jeg kjent med absolutt alle jeg tok meg tid til å prate med.

I dagens Bangladesh er det fortsatt mye likt. Folk kommer opp til meg, vil hilse, høre om hvem jeg er, dele visittkort og ta en selfie.

Men i 2022 er det til min fordel, og noe jeg setter stor pris på.

Jeg skal forklare deg hvorfor. 

Først litt mer om hvorfor en bengal med stor entusiasme oppsøker en innvandrer – kanskje i motsetning til hvordan en bengal ville blitt møtt i Oslos gater (?):

Det virker som om Bengalene elsker utlendinger. Det handler kanskje om hjelpen de fikk etter frigjøringskrigen på 70-tallet? At den tidlige støtten de fikk ved anerkjennelse av staten (fra Øst-Pakistan til Bangladesh) fra de nordiske landene og at bistanden og investeringene fra vesten de siste 50-årene har gitt dem en kickstart på den suksessen de har i dag.

Man føler seg virkelig ufortjent verdsatt og (innimellom alt for) viktig i møte med en bengal. Men en bengal er også sulten etter utvikling av landet sitt, og tenker kanskje at en hviting kan være et godt utgangspunkt for slikt. 

Sånn ser det ut på bordet når en av mine utviklerkollegaer i Dhaka sier «Du må bare komme innom og hilse på min far. Det tar 5 minutter!»

 

At jeg er lys i huden, og går i mer Hollywood-klær enn mange av de rundt meg i gatene i Dhaka, gir denne oppmerksomheten uansett. 

Når jeg i tillegg er så heldig som jeg er; at jeg fikk lære meg å snakke bengali av mine bengalske lekekamerater på 80-tallet … så er jeg i enda større grad et hitting target. En som er så glad i Bangladesh at hen snakker bengali, går med tradisjonelle bengalske klær eller ønsker å smake på deres garantert-at-du-får-diabetes2-søtsaker, anses som en bhondu. En venn. 

Det holder med et smil og «khemon atchen» («gåre?», på østlandsk) til hvem som helst, så er praten i gang. 

Og dette kan jeg nå benytte til min fordel. 

For nå er oppgaven å finne flinke ansatte til Brainify Bangladesh. Jeg skal ikke oppsøke dem, det skal mine dyktige bengalske kolleger gjøre … Men det å jobbe for et utenlandsk selskap som samtidig har utlendinger på laget som kjenner landet godt nok til å vitse og le med dem på bengali, gir oss en stjerne i boka foran andre arbeidsplasser. Dermed kan vi velge mellom de beste. 

  • Johannes med ambassadør i Bangladesh, Espen Rikter-Svendsen
  • Murshed, Johannes, Sharmin, Ann-Kristin og Rune på feiringen av NCCI sitt 50-årsjubileum
  • Utviklere i Dhaka, Bangladesh

 

Mitt inntrykk er at de fleste bengaler alltid har et ønske om å imponere. Mine bengalske venner og kolleger har en drive og passion for suksess, et ønske om å lykkes og nå både sitt eget og andres mål. Det er en grunn til at landet har gått fra et u-land som George Harrisson lagde innsamlingssang for på 70-tallet, til å bli et av verdens ledende land på Telecom, skipsgjenvinning og på å produsere klæra du mest sannsynlig har på deg nå. Og mer og mer IT.

Suksessen handler om dedikasjon og om å bruke nøden til å lære å spinne. Hvert år går en million bengaler ut i arbeidslivet. Og en god andel disse velger React-, JAVA, .Net- og annen type koding som levebrødet sitt. 

Bengalske barn jobber hardt på skolen fra 4-5-årsalderen. De har eksamener og karakterer fra de kommer inn skoledøra. Og et ønske om høyere utdannelse og gjerne en doktorgrad for barna sitter dypere i ryggraden på bengalske foreldre enn i oss norske fedre og mødre.

Denne tanken om å alltid prestere kan man jo skrive under på at arves selv om man bare vokser opp i landet. Men den går igjen hos mange av utviklerne vi intervjuer. Så: kombinasjonen av dette, utdanningen og ikke minst evnen til å uttrykke seg på engelsk og med et godt kroppsspråk gjør det enklere å skille klinten fra hveten.

Ledergruppa i Brainify BD; Rio (HR Director), Murshed (Country Director) og Sharmin (CEO).

 

De første seks årene har vi hatt noen Haaland-eksemplarer av noen utviklere: Utviklere som har skilt seg ut fra mengden, og som har hatt en rask og bratt læringskurve. Her handler det om for mine bengalske lederkolleger å finne talentene, og for meg å gi dem riktig trening mellom kampene og sette dem på riktig posisjon på banen. 

Det skal vi klare med mange titalls utviklere i året fremover. Mye takket være at man er så heldig å ha en bhondu-posisjon. 

Les mer her

Forfatter: Johannes

Grunnlegger og prosjektleder i Brainify, med 26 års erfaring som designer, konseptutvikler, prosjektleder, forretningutvikler og innholdsprodusent for kunder som Stortinget, Posten, Aker Solutions, Dagsavisen, Morgenbladet, Vårt Land, Redd Barna og Norad i tillegg til mange mindre bedrifter og frivillige organisasjoner.

2 kommentarer om “Derfor gir min oppvekst meg momentum – når du trenger utviklere i Bangladesh”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere liker dette: