I gamledager, det vil si – for ti år siden, tenkte vi at nettsiden vår var navet i kommunikasjonen. Det er godt vi har lagt fortiden bak oss.
Tenk deg at du skal åpne en liten kiosk. Du skal kanskje selge vanlige kioskvarer, men også verdens beste pølser, som du importerer fra Nord-Italia. Pølser håndstappet av verdens flinkeste pølsemakere. Du vet at pølsene kommer til å slå an, bare du får opp denne kiosken.
Kiosken setter du opp i nordmarka. Hvor det ikke er en sjel. Tomta var så godt som gratis, og sønnen til en kompis av deg fikset kiosken. Snekret og ordnet, la inn strøm (som stort sett funker), vannet renner i springen og alt ser ganske nais ut. Den fineste kiosken i hele nord-marka. Problemet er bare at det ikke er en kjeft til å spise pølsene der. Samme hvor gode de er.
Null problem, tenker du. Jeg står jo i telefonkatalogen, har delt ut flyers og annonserer litt. En annonse i avisa her, og en plakat utenfor ungdomsklubben der. Så kommer det noen folk etterhvert. Og pølsene er selvsagt godt likt.
Bare synd det er så frrrøktelig vanskelig å få folk opp i nordmarka. Kun de som aktivt oppsøker deg via pølse-sidene i telefonkatalogen finner veien.
En dag er det markedsdag i Karl Johan, og du er smart nok til å ta med deg en tralle med pølsene dine (resten av kioskvarene lar du ligge) og stiller deg i et hjørne på Egertorget. Du har tjukt med trafikk, og på et blunk er alle pølsene borte.
Så rart? Klarte du å selge masse pølser uten en fancy kiosk på din egen tomt?
Var det lurt å heller bevege seg dit kundene dine var, fremfor å bruke tid og penger på å skape ditt helt eget et sted ingen vet om?
Hva representerer pølsene i ditt tilfelle? Og hvor mye tid bruker du på kiosken i nordmarka?
Jeg sier ikke at Facebook er alles markedsdag i Karl Johan, men kommer du deg i riktig sosiale-medie-gate, fremfor å stole på at å stå i telefonkatalogen (Google) og en bannerannonser på en nettavis gjør jobben, kan det godt hende pølsene dine får bein å gå på.
Én tanke om “Derfor er Facebook-siden din viktigere enn nettsiden”