iPhone 6. Min siste iPhone?

Dette er et blogginnlegg som jeg egentlig ikke har så lyst til å skrive. Det er nok mest fordi jeg er Appleholiker.
Ingenting varer evig.

Forrige fredag var jeg en av de første av mine kolleger og venner som fikk iPhone 6. Jeg fikk tak i den gullfargede, som ikke er så tacky som det høres ut, faktisk, i 128GB. Gullfargen er egentlig lys brun … og er kanskje det jeg liker best med telefonen.

Derimot har den første uken med iPhone 6 vært sånn passe. Telefonen er ikke dårlig, men den hadde ikke den wow-faktoren jeg tenkte meg. Og jeg har tre ting å utsette på den: Størrelsen, formen og … oh my god … batteritiden.

 

1. Størrelsen

Jeg har aldri hatt noe behov for en større iPhone. Skulle jeg ønske meg noe, ville jeg hatt en mindre. iPhone 6 er akkurat så stor at den nesten glir ut av hendene mine hver gang jeg skal nå det øverste feltet på telefonen. Og jeg har normal+ størrelse på hendenene mine.
Ja; det finnes en nørdefunksjon med dobbeltklikk på hjem-knappen, som flytter alt innholdet litt nedover på skjermen. Men; la oss være ærlige: Det er en nødløsning fordi dere har laget for stor skjerm, Apple.

Eneste grunnen til den nye størrelsen heter Samsung-envy. Og ville jeg hatt en Samsung hadde jeg kjøpt en Samsung.

Apple kunne gjort som meg: Vært stolt av størrelsen sin. (Jeg er 1.70 når jeg strekker meg litt)

 

2. Formen

I går, på middag hos min svigermor, tok jeg nesten feil telefon – fordi min svigerinne hadde lagt Samsungen sin på bordet.

Snufs. Hvor skal dette ende?

Apple har tydeligvis misunt Samsung telefonformen. Jeg som var så fornøyd med de litt stramme linjene i iPhone 5. Den var litt sånn Rolls Royce. Samsung er liksom Lexusen. Den er fin … men den er jo mer asiatisk.

Igjen: Hadde jeg ville hatt en Samsung hadde jeg kjøpt en.

 

3. Batteritiden

En annen forventning jeg hadde var å ikke lenger måtte lade telefonen hver dag kl 18.
Nope. Hver dag, når jeg kommer hjem fra jobb, begynner batteriet å luske ned mot 10%. Samme som på iPhone 5. Bare enda litt mer skuffende.

 

Forventningene

Men jeg har noen forventninger. Jeg forventer at det kommer noe mer. Jeg håper på at det ligger noe gull og venter i min gullfargede iPhone 6: som for eksempel tilrettelegging for en helt ny måte å betale på, på samme måte som Apple tidligere har revolusjonert skillet mellom en telefon og en datamaskin, og måten jeg hører på musikk og «ser på TV».

Jeg forventer også at alt ‘skal fortsette å fungere’, selv om jeg må lade litt ofte.

Og jeg forventer at jeg kan fortsette å bruke iPhonen som bare en av flere duppedingser som snakker sammen; så AppleTVen, MacBook Air’en, MacBook Pro’en, iPaden og iPad Minien som før ofte føles som én device – fordelt på fem flater.

 

Konklusjon

Konklusjonen min er at jeg er fryktelig bortskjemt. Jeg er bortskjemt med Steve Jobs genialitet og hyppige innovasjoner. Jeg er bortskjemt med at telefonprodusenten min hvert andre år endrer måten jeg bruker telefonen min på. Hadde jeg forventet det samme av støvsugeren min? Eller en brødrister?
«Hva??! Rister den brødet akkurat som den forrige? Hvorfor er den ikke gigastor, og rister brødet på 3 sekunder?! Skandale!»

Konklusjonen min er at jeg må senke forventningene mine, og at iPhone 6 er en helt ok telefon, som fortjener en real firer på terningen.

Samtidig vil jeg konkludere med at det ikke er en selvfølge at jeg velger iPhone neste gang. I 1997 lovet jeg meg selv og alle rundt meg at Nokia var kongen av mobiltelefoner.

Ingenting varer evig.