Å skrive en blogg er nesten litt skummelt, synes jeg. Da skal jeg jo faktisk skrive noe interessant … Det er ikke som på Facebook der man kan være litt morsomt og usaklig, eller som på twitter, der jeg kan skrive tre ord og legge inn en lenk til en interessant artikkel. For her på bloggen skal plutselig jeg skrive det som skal oppleves som interessant nok for andre å twitre om.
Forsåvidt har jeg nok litt publiseringspanikk når jeg skal «mene noe» på twitter også. Idét jeg trykker «publisér» tenker jeg ofte: «Er dette interessant, da?», «Var dét en teit tweet?» eller «Hva tenker andre reklamefolk om det jeg mente nå?».
På Facebook får jeg ofte rask tilbakemelding. «Liker»-knappen er lett for folk å klikke på, og listen for å legge inn en kommentar er lav. På Twitter er, etter min mening, listen et hakk høyere for å svare eller kommentere andres tweets. Og å legge inn en kommentar på en blogg virker det som har en enda høyere list – spesielt om ikke innlegget har noen kommentarer fra før.
Dermed sitter jeg ofte igjen uten tilbakemeldinger på twitter og bloggen – noe som igjen kan få en til å lure på om man sier noe folk er interessert i å lytte til.
Jeg synes det virker som om mange av kundene mine føler det samme: At de ikke føler de har noe interessant nok å si, og dermed heller bare vil «kjøre safe» og legge ut aktuelt-sakene fra nettsiden sin. For dersom du mener noe, kan du plutselig mene noe upopulært, eller noe som andre er uenig i.
Hvorfor skriver jeg dette innlegget, da? Er ikke dette innlegget helt meningsløst? Er det noe vits i å skrive en blogg om man ikke vet om det man har å si er interessant nok?
Hva tenker du? Synes du det er vanskelig å vite om det du har å si i sosiale medier er interessant nok?
Blogg.Brainify 
Hei Johannes!
Du er ikke alene om denne «følelsen» når det gjelder f.eks. Twitter. Tror det gjelder de fleste, og et annet «problem» er hvor «bred» man skal være. Hva skal man Twitre om og hvorfor. Har det noen nytte for andre og er det interessant nok. De fleste er vel i en prøve og feile fase, og etterhvert finner man sin stil/retning. Et tegn på om man er interessant er vel kanskje at det melder seg på noen «followers» etterhvert.
LikerLiker
Jeg er til dels enig i «stigen» din. Jeg har som regel høyere terskel for å publisere innlegg der enn på Twitter eller FB. Det bærer også publiseringsraten preg av: jeg tror det er to måneder siden mitt siste blogginnlegg (og det var helt på grensen det også..).
På Twitter er det mange hakk enklere. Blant mine rundt 500 følgesvenner har antakelig mange av dem interessefelt som sammenfaller med mine (ellers hadde de vel ikke fulgt meg?), og jeg følger en enkel logikk: hvis jeg synes det er interessant nok til at jeg finner det verdt å dele synes antakeligvis noen andre det er interessant nok til å lese det også.
Samtidig tror jeg at en skremmende stor prosentandel av mine tweets er resultater av et umettelig kommunikasjonsbehov, og således både irrelevant og uinteressant for de aller fleste andre. Allikevel har jeg min lille følgerskare – og da må jeg jo gjøre NOE riktig..
LikerLiker
Men hvor mange «uinteressante» tweets kan jeg legge ut før jeg blir unfollowet? Det er jo balansen. Har jo selv unfollowet endel som enten spamet for mye eller for uaktuelt for min del, men da skulle jeg også kanskje sendt personen en beskjed om hvorfor?
LikerLiker
Veldig bra, jeg kjenner selv på dette.
Når jeg twitrer må det være «seriøst nok» (sjefen(e) min(e) leser tweet´en min).
På facebook må jeg være interessant og kul nok så det faktisk får en nyhetsverdi i feed´en til vennene mine, samtidig som det ikke kan være røl ettersom sjefen(e) mine leser hva jeg skriver der også!
Bloggen min stagnerte etterhvert som det ikke ble nok å fortelle om hvor trøtt jeg var (les: hele 2002-2003) eller hva som skjedde på studentkroa kvelden før (les: mesteparten av den bloggende studietiden).
Kravene jeg plutselig innførte til meg selv og mine blogginnlegg gjorde at oppdateringshyppigheten sank til et null fordi jeg a) ikke ville utlevere hele livet mitt, b) ikke følte jeg skrev godt nok, c) Tilbakemeldingene og kommentarene var begrenset innenfor min innerste krets, jeg kom ikke UT i landskapet med budskapet mitt uansett hvor «seriøst»/faglig jeg skrev.
Men i og tidligere diskusjoner rundt rosabloggere for tiden, burde man analysert hva de egentlig skriver om… Jeg skal vedde på at innholdet i de forskjellige rosabloggerne i dag versus hva jeg skrev tidlig i 2002 ikke er så veldig forskjellig. Det går/gikk i hverdagslige ting som egentlig er/var ganske selvfølgelig.
Jeg er veldig spent på hva som skjer med rosabølgen når de oppdager at «Hey, dette er jo det samme jeg skrev i forrige uke», eller de oppdager at de som kommenterer er mellom 12 og 17 år, uten noe særlig ballast eller tyngde rundt det som skrives. Hva slags diskusjon blir det av «Fiiiint bilde! Du er søt! Koz&klemz 4ever!»?
Jeg tror man må finne sin egen hylle og egen grad av seriøsitet. Ens egen blanding av faglig stoff, som skryt av ens nye bil. Det hele er med på å forme ditt ansikt utad og jeg tror ikke at man i bunn og grunn har lyst til å fremstå som den man egentlig er?
(uff, dette ble en lang kommentar, som nok heller burde blitt et egen blogg-innlegg. Kanskje det kommer en dag jeg tar motet til meg og tør å fronte meg og mine tanker utad igjen) :)
LikerLiker
Du får legge inn linken til rosabloggen din fra 2002, da ;-) Så skal jeg slenge på en koz og klemz-kommentar.
LikerLiker
Den kommer nok opp en gang, men da som et minnesmerke over en svunnen tid osv.. :)
Nå satser jeg heller på en ny blogg med et faglig og seriøst nivå som er helt på det jevne.
LikerLiker
Hyggelig med kommentarer :-) Ja, followers og besøkstall er jo ofte en pekepinn. Hadde også vært interessant å vite hva effekten av en mer lavterskel «rating» av tweets hadde vært – dersom twitter hadde lansert noe sånt. Men det hadde igjen kanskje gitt enda mer respons til de som allerede får det, uten at røkla hadde fått noe mer?
LikerLiker